Anne-Lill sin sterke historie: Julen 2012…

I dag deler Anne-Lill en sterk historie. Det er godt å skrive om sine opplevelser og dele dem med andre.

«Bittelillejulaften 2012 kom pappa hjem til oss i Rakkestad, han kom med julegavene for jeg skulle feire med Stian (samboeren min) sin familie dennne jula. Jeg var hjemme alene og han sa til meg at han ikke var helt i form og lurte på om Stian kunne komme hjem. Jeg ga pappa paracet og vann, sa at han fikk komme seg hjem og krype under dyna igjen. Jeg tjuvtittet i posen og tilog med Emilie som ikke var født enda skulle få julegave. Det var han som hadde skrevet navnlappene i år.

Mamma jobbet en del dette året så det var pappa som skulle ta denne turen alene, det var nemlig noe han ville fortelle oss. Da samboeren min kom hjem fortalte pappa at han sleit, jeg ble kjempe glad for at han ikke var syk og skulle dø av kreft eller noe. Pappa jobbet på Glava i 32 år, ingeniør med prosjektlederstillingen – det viste seg nå at han sleit veldig med et stort prosjekt som det hadde blitt noe feil med. Dette var ikke hans feil i det hele tatt men det hele historien «rant»  ut av han. Det var mye jobbrelatert – han presset seg for å gå på jobb og våknet mitt på natta.

Jeg tenkte at nå må han bli sykmeldt og slappe av, så skulle jeg føde og etter det skulle jeg hjelpe han å komme til hektene igjen. Jeg skjønte at det rett og slett hadde bikket over for pappaen min for han hadde mye rare tanker. Han klaget også om et enormt trykk i hodet.

Pappen min er født og opppvokst på Mysen. Han var en fin mann, ressurssterk og svært aktiv. Han kunne alt og hadde alt ❤ Jeg var nok en pappajente, når jeg var lita var jeg med på hopptreningene (mye for å se på de kjekke guttene og da), når jeg var ungdom ville jeg være med å jakte fugl og pappa stilte alltid opp for meg.  Pappa har til og med vært norgesmester i hopprenn. Han var flink og fulgte med i samfunnet etterhvert som jeg og søstra mi ble større.

Pappa ble egentlig oppdratt til å jobbe på gården, men når han var 16 år flyttet han hjemmefra for å studere. Han har gjennom livet sitt vært svært nøye og stilt store krav til seg selv.

Jula 2012 ble veldig spesiell, jeg hadde i grunn nok med meg selv og den nesten ferdig voksende magen. Jeg var lettet over at pappa kom til legen igjen 3.juledag og kom fort inn i systemet med psykolog og oppfølging av fastlege og bedriftslege.

20. januar ville mamma og pappa komme å spise søndagsmiddag med oss. Det var en stund siden vi hadde sett hverandre for jeg trengte ro og hvile. Jeg dekket fint bord!

Den kvelden så jeg at pappa ikke var som han pleide. Han var tom i blikket og snakket neste ikke, ut fra tidligere meldinger visste jeg at dagene hans var tunge. Han likte ikke å være sykmeldt og mye var et stort nederlag. Han bevegde seg nesten ikke ut av gårdsplassen for at folk skulle se han hjemme. Han surret mye og var ikke den superpositive og pratsomme mannen lengre. Han spurte oss rare spørsmål og ville ikke bli så lenge. Pappa har aldri hatt dårlig tid. Jeg var veldig glad og lettet for at han hadde legetime dagen etter.

Mamma sa til meg på kjøkkenet at det var helt svart for han nå. Samboeren min prøvde så godt han kunne at mørketiden kunne prege all og enhver. Det jeg husker aller best fra den kvelden er pappas hender på magen min hvor han tok på Emilie!

22. januar kl 08.00, kom Stian tilbake etter å ha dratt til jobb halv sju. Jeg tenkte at han kanskje hadde blitt syk, men så ser jeg også bilen til broren til mamma. Jeg skjønte med engang at det hadde skjedd noe – husker ikke men når jeg stod på trappa og sa pappa med et stort spørmålstegn fikk beskjed om å gå inn. Pappaen min var død. Kvelden før 21. januar hadde han valgt å forlate oss – han orket ikke å leve mer.

Min pappa har tatt selvmord, det er et ord vi ikke har brukt så mye i vår familie og jeg visste ikke at pappa var en mann som visste nesten hva det gikk ut på engang. Måten han gjorde det på var brutal nok, han visste hva han gjorde og ropte ikke på hjelp engang. Han skøyt seg selv!

Det var mamma som fant han når hun kom hjem fra jobb på kvelden. Hun hadde ikke fått tak i han men hadde en fantasi om at han hadde tatt sovetablett og lagt seg tidlig. Hun havnet i sjokk og trudde han tullet. Kriseteamet var raskt der og ut fra anbefaling fra jordmor på sykehuset anbefalte dem at jeg skulle få sove den natta. Jeg hadde termin 4. februar.

Jeg har vært med å planlegge begravelsen til pappa og jeg valgte å se han i kista. For meg var det meningen, jeg så at han hvilte.

27. januar skjønte jeg at nå melder Emilie sin ankomst.  Under tøffe grep kom hun til slutt 28. januar – et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Jeg havnet fort i en fødemodus men fødte i sorg. Når Emilie endelig kom skulle det ikke være nok med det, hun hadde fått rift på lunga og måtte få hjelp. Jeg var kjempe redd for at jeg skulle miste henne også.

Det ble noen tøffe dager, men vi fikk enormt god oppfølging og tilslutt ble Emilie frisk nok til å komme opp på rommet vårt. Jeg hadde en forestilling om det å få barn og dagene som skulle følge. Det ble stikk motsatt og jeg hadde fullstendig nok med meg selv og samtidig ville jeg gi det Emilie trengte.

Dagen etter Emilie ble født, 29. januar var det begravelse for pappa. Jeg måtte bli igjen på sykehuset. Men ut fra familie og venner var det en fullverdig dag for pappa og det var så godt å høre. For samboeren min ble det også veldig tøft å med gratulasjoner og kondolanse på en dag.

Det er det største kontrasten på engang. Når tiden har gått har jeg sortert tanker, jeg har vært på arbeidsplassen til pappa, fastlegen og bedriftlegen hans. Han ble syk og han har ikke fortalt alt til støtteapparatet sitt, han har skåna oss. I forhold til at han skulle bli bestefar  igjen følte han at han ikke strakk til. Jeg har funnet meg en teori å leve med og på en måte akseptert pappas valg. Jeg har mine stunder hvor jeg gråter og jeg savner han veldig. Livet ender alltid med døden men jeg bruker fortsatt litt tid på å svelge denne varianten. Mamma er strek med veldig sår, det første året er tøft men hun har valgt å fortsette livet. Det tar bare litt tid å leve som alene etter 40 år som gift!

Jeg elsker å være mamma til verdens fineste Emilie, hun våkner med et smil hver morgen! Vi har nytt sommeren og det nydelige været vi har vært så heldige med. Man setter så ekstra pris på de minste ting. Jeg er så takknemlig for friskt barn, samboeren min, de fine vennene mine og jobben min.

Jeg er stort sett blid og fornøyd og funnet tilbake til mine syssler – jeg har nok arvet en del av pappa, viljen!

Når jeg begynner å jobbe 25. november er Emilie nesten 10 mnd og da skal Stian være hjemme i 3 mnd. Da er jeg klar for å komme tilbake til verdens fineste jobb og ikke minst dere, julevarene og julerushet.

Takk for at dere tok tiden til å lese! Klem fra Anne-Lill»