Susannes historie:)

Susanne har skrevet sin historie. Selv om hun fremdeles har store følelsesmessige utfordringer, ønsker hun å dele sine opplevelser. Det er veldig godt å få dele med andre, og det å skrive om livet sitt og alt det vonde, er terapi i seg selv. Les hennes sterke historie og del den gjerne med dine venner. Hvis du selv har noe du ønsker å dele, er det bare å sende meg en mail:)

«Hei mitt navn er Susanne. Jeg leste litt på siden din og tenkte at jeg vil dele mine problemer. Jeg sliter veldig mye med angst og deprisjon pga ja.. veldig mange ting egentlig. Da jeg var liten bodde jeg med mamma på birirstrand, sammen med 3 søstere og en stefar. Når skolen startet klarte jeg ikke å konsentrere meg fordi hjemme var det ikke noe godt å være, så jeg gruet meg til å komme hjem hver eneste dag.

Mamma slo, sa masse stygge ord aom f.eks «dritt unge, du er dum du, hva skal det bli av deg a du kan ingenting jo, skulle ønske du aldri var født» osv osv.. dette er selvfølgelig vondt for alle hvis det skjer med noen, men det var ikke bare hjemme jeg ikke følte at noen var glad i meg, på skolen også. Jeg hadde ticks i ansiktet og i bena, så de andre barna mobbet meg og spurte meg hele tiden «hvorfor gjør du sånn som grisen med ansiktet ditt» jeg viste ikke hvorfor, før i 8 klasse. Da fikk jeg diagnosen Tourettes og AD/HD. Samme år svimte jeg av og ble kjørt til Lillehammer sykehus med kramper i hele kroppen som ikke ga seg etter flere doser med morfin. De ga meg så mye til slutt at de ikke turte å gi meg mere. For da kunne jeg dødd. Jeg lå der i 1 uke.. tok masse prøver osv. Men de fant ingenting. Men på MR bildene de tok av hode mitt fant de en svults midt inne i lillehjernen som vokser seg ut over. Jeg ble lei meg og litt skremt, men valgte å ikke tenke stort på det. Og samme år skjedde det så mye rart. Jeg ble lam i beina så var inn og ut av sykehuset hele tiden. Jeg var så nede til slutt at ikke fant en annen løsning enn å ta mitt eget liv. Og den jeg kan takke idag for at jeg er her er min bestevenn K. Jeg er utrolig glad for at ho kom akkurat da.

Nå i etter tid tenker jeg ikke veldig mye på det der som skjedde når jeg var liten med mamma osv. Men det er pga jeg er vel mere redd for hva ho vil gjøre med mine smp søsken. Mamma kastet meg ut og ho vil ikke ha kontakt med meg. Og mine små søsken bor der enda. Barnevernet gjør ingenting og det irriterer meg no så grenseløst. Mine problemer er kanskje ikke så ille som mange andre i verden, men så ille at jeg ville ta mitt eget liv. I 1 år har jeg gått pp xanor, sobril og zoloft… og de hjelper litt men ikke så mye. Jeg vil helt ikke gå på noe, men da tror jeg faktisk at jeg ikke hadde klart å leve «normalt»… for nå selv om jeg går på medisiner så tørr jeg ikke kjøre bil, være alene hjemme uten samboeren min eller min far, tørr ikke ta heis, har til og med angst for å spise mat.

Jeg går egentlig på skole, men er sykemeldt pga jeg er så mye deprimert og har angst. Så ligger egentlig bare hjemme og gjør som jeg vil. Men sover mest fordi jeg ikke orker stort. Den svultsen jeg har i hode er der enda og de vil ikke fjerne den. De sier at de vil ikke det før det handler om liv og død, siden den ligger midt inne i lillehjernen.

Jeg er faktisk ikke sikker på hvordan jeg har klart meg, men jeg bodde på en gård og der var det dyr. Hester kuer, sauer osv. Men nå bor jeg jo ikke der mere, men tror det er dyrene som har gjort at jeg har klart meg gjennom alt sammen. Idag har jeg en hund og 2 rotter!:) Jeg ville dele dette med deg pga. jeg vil at andre skal se at de får til om de vil! Stå på, sier jeg så går det nok! Klemmer fra meg!:)»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s