«K» sin historie om å møte veggen

Jeg vil gjerne dele denne mailen jeg fikk tilsendt og som jeg synes kan være til trøst og oppmuntring for andre.

«Hei, Ann Kristin. Du har mange brae og interessante innlegg 🙂 Her er litt om min smell.

Jeg har møtt veggen flere ganger. Tegnene er der, så lenge man springer på den veggen og bearbeider så blir ting tydligere og jeg ser sammenhengen bedre.

Det er akkurat som mitt indre er i trassalderen og jeg forsøker og kontrollere strømmen inni meg for å passe bedre inn, så sakte men sikkert så har jeg kvalt meg selv, helt til at jeg ikke vet hva jeg vil, eller om jeg lenger vil gjøre det jeg alltid er blitt dratt i mot. Men det er jeg som må se igjen, det er jeg som har lukket meg for lidenskapen i livet. Det eneste sikre jeg vet som hjelper er å komme seg ut med for eksempel sjøen, gjerne tenne et bål og spise med hendene og slippe å tenke på annet en der og da, det når meg alltid uansett hvor mørkt ting er! Og selvfølgelig å ta imot hjelp, søke en behandler. For meg har de ulike behandlinger hatt sin effekt. Men det er helt klart de behandlingene som får hentet deg til her og nå som virkelig får ristet liv i deg. Hvis ikke kan det fort bli i fortellende form, og da er det ikke alltid at man er tilstedet i følelsene når man prater (da blir det i moll) akkurat som livet mitt føles når jeg har stresset meg fast i veggen ”moll” eneste avbrekke føles der og da som bare sorg og frykt. Da er det veldig fint selv om man ikke egentlig tror man skal klare det, så kontakte hjelp og stå løpet ut! Det hjelper.

Det har vært slik at jeg har fryktet det verste selv om det var like stor sansylighet for at det skulle bli det beste. Så lot jeg meg styre av tankene om det verste, helt til jeg begynte å handle som om det verste skulle skje. Så når jeg fikk tegn på at det verste kunne skje, forsto jeg ikke hvordan jeg hadde havnet her, og forsøkte å endre på andre for å gjenopprette kontroll, meg selv var jeg sint på ( jeg hadde stengt igjen hjerte på grunn av misstillit jeg egentlig ikke hadde dekning for), til slutt hadde jeg ikke tillit til meg selv eller andre, helt til jeg plutselig skjønte at jøss jeg vet faktisk ikke at det verste skal skje, men fortsetter jeg slik så vil jeg selv være en stor bidrager til at det verste skjer. Og tanken om hva jeg ønsker å ha det fremfor hva jeg ikke ønsker ble fokus.

Tegn og advarsler for meg var for eksempel:

At jeg dempet meg av hensyn til andre som egentlig ville høres.

Desto mer jeg dempet meg og min intuisjon desto større ble stressnivået og jeg fikk kroppslige reaksjoner som oppblåst mage, utslett og svimmelhet med mer.

Forstyrret søvn

Panikk tanker

Lydvar

Jeg kunne også før jeg ble verre ta Mr røntgen og det gikk helt greit, til at jeg fikk panikk.

Frykten fikk større plass og jeg ble i beredskap.

Jeg måtte ta tak i frykten min og møte den. Det jobber jeg fortsatt med, men jeg har klart å fjerne en del frykt jeg ikke trodde jeg tidligere skulle klare.

Jeg spør nå hva de rundt meg mener i stede for å gjette inni meg.

Jeg har hatt to ulike saker fra fortiden som har holt meg igjen, de har jeg anmeldt for jeg kunne ikke være nær å føle meg fri fra dem før jeg gjorde det. Det er utrolig mye jeg har utsatt, og det har gjort til at jeg har følt meg handlingslammet, og grunnen til utsettelse er frykt igjen som igjen forstyrrer alt jeg egentlig søker og trenger. Jeg har lært meg til å gråte med andre tilstede. Jeg har lært meg at jeg ikke trenger å vite svaret hele tiden. Jeg har også lært at jeg går igjennom min prosess og at mine endringer er det som påvirker også endring i mitt forhold til andre. Jeg følte ansvar for å hjelpe andre med sin prosess, jeg kjente meg igjen og følte at jeg burde hjelpe hvis ikke (så kom frykten igjen)Dette mønsteret har jeg hatt hele livet på ulike områder. Jeg har nå lært at hvis jeg blander meg for mye inn i andres prosess så kan det gjøre at jeg må fortsette slik og leve andres liv og mitt, og den jeg forsøker å hjelpe vil bare bruke lenger tid før den igjen får ordnet det selv, og kan stole på at han/hun selv vil klare det ved å erfare det. At man kommer med tips er greit, men ikke å ta ansvar for om vedkommende gjør det eller ikke.

Jeg har lært og unngå å være så streng med meg selv, at man ikke kan tenke seg til alt uansett hvor mye intuisjon jeg har, jeg må gjøre, da henger hele jeg med.

Med konen min er jeg nå bevist på forhandling fremfor forhåndsdømming. Vi lærer oss å ha tillit ved å spørre, i stedet for å anta.

Jeg har forsøkt og jobber fortsatt med å avdekke ego og frykt blokkeringer.

Og svare jeg søker er der når jeg er klar til å lytte.

Alle disse ulike bearbeidinger og prosesser har gjort at jeg heller mer tenker og føler at det handler mer om hva jeg kan gjøre, fremfor hva jeg får ut av det, og det er en tanke og følelse som setter meg fri.

Det du ikke tror er mulig å gjøre noe med, er faktisk mulig å gjøre noe med. Noen ganger tar det lenger tid en man er fortrolig med, men det må også til for at du skal få sterkere farger i ditt liv, for å forstå og vokse.

Det har hjulpet å tenke at man har valgt dette livet, at de du møter både i familie og ellers er lærere, men det er helt klart provoserende og høre når man har opplevd groteske ting, men det hjalp faktisk for meg for da kunne jeg igjen ta styringen i mitt liv. De andre får styre sin egen bil, for mitt ratt er opptatt.

Ellers så ønsker jeg dere alle lykke til, og masse tillit og håp på veien deres.»

Hilsen K.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s