Varsellamper som det er viktig å vite om, for ikke å møte veggen…

Jeg vil gjerne belyse et tema som jeg brenner veldig for. Det er de symptomene som melder seg før man møter veggen, eller opplever angst og depresjon for første gang i sitt liv. Ofte har det vært tydelige varselsignaler lenge før dette skjer, og de fleste forstår ikke hva dette er i starten. Når man har vært der, vet man hvilke symptomer som gir et signal om å roe ned! Dette er varsel om at nå er det på tide å se på livet sitt, om du tar vare på deg selv, og om det trengs en endring. Symptomene under er beskrevet av mine pasienter, og noen har gått med dette i lang tid, før kroppen sier fra på en virkelig sterk måte. Kroppen vår tåler ikke stress over lengre tid, slik er det bare:)

Noen varsellamper kan være:

  • Vondt i magen, svie i solar plexus.
  • Gruefølelse.
  • En følelse av å ha gjort noe galt, selv om man ikke har det.
  • Dårlig samvittiget som gnager.
  • Konstant bekymring.
  • Uro.
  • Føler seg stressa.
  • Tristhet over lang tid.
  • Kvalme.
  • Kaster opp hver morgen før man drar på jobb, uten å være gravid:)
  • Smerter i brystet, som om hjertet henger fast i et ribbben… Eller som en kniv eller stolpe som står inn fra ryggen og tvers igjennom til brystet.
  • Tung i pusten, uten at det er astma.
  • Skvetter lett, for eksempel når telefonen ringer.
  • Svimmelhet som kommer og går.
  • Lette fobier, som stress og uro når man skal kjøre tunell.
  • Klarer ikke å slappe av, som om det dirrer litt i hele kroppen, uten at man ser det utenpå.
  • Slitenhet.
  • Søvnproblemer. Det kan være at det er vanskelig å sovne fordi man grubler for mye, eller man våkner midt på natten, ofte kl 04.00, og blir liggende våken resten av natten.
  • Blir raskere sint og lei seg enn før.
  • Har smerter, melkesyre, i musklene, som om man har trent.
  • Orker ikke å være med på noe.
  • Vil være alene.
  • Har ikke ledd på lenge.
  • Hodepine og nakkesmerter
  • Glemsomhet, distre…
  • Slutter å gjøre det som gir inspirasjon og glede – f.eks trening, besøke venner, gå på kino, lese bøker osv.
  • Dokumentvegring – slutter å åpne post.
  • Flyttemapper og utsettelse av oppgaver.
  • Slutter å ta telefonen – sender sporadisk sms.
  • Kan ty til alkohol, stoff etc for å få slappe av, eller få energi
  • Typiske JA mennesker som tar på seg mange oppgaver.

Alle disse symptomene er noe man skal være klar over, men ikke være redd for. Det er når dette er en tilstand som har vart i lengre tid, at det er nødvendig å gjøre noe. Det er viktig å ta seg en sykemelding når det har kommet så langt at du er kvalm, eller kaster opp før du skal på jobb. Samtaler og behandling er også lurt, for å redusere kroppens stress.

Som jeg har skrevet før, så er følelser kjemi. Angst handler ikke om å være redd, men det er kroppens kjemiske og fysiske reaksjon på for mye stress. Vær snill med deg selv, og lytt til kroppens signaler.

Kom gjerne med innspill! Mange av dere som leser denne bloggen har masse erfaring på akkurat dette!

shutterstock_118277599

86 tanker på “Varsellamper som det er viktig å vite om, for ikke å møte veggen…

  1. Her ville jeg også tatt med på lista: Slutter å gjøre det som gir inspirasjon og glede – f.eks trening, besøke venner, gå på kino, lese bøker osv
    For meg personlig har dette vært den sterkeste varsellampen.

  2. Andre tydlige tegn:
    * Dokumentvegring – slutter å åpne post.
    * Flyttemapper og utsettelse av oppgaver.
    * Slutter å ta telefonen – sender sporadisk sms.
    * Kan ty til alkohol, stoff etc for å få slappe av, eller få energi.
    * Typiske JA mennesker som tar på seg mange oppgaver.

  3. Kjenner meg veldig igjen i flere av punktene, men stoppet ikke opp før d sa skikkelig pang. Og nå har jeg vært syk i flere år med angst og bruker lang tid på å komme meg framover. 2 skritt frem og 3 tilbake, men er på veg og vet at d vil ta lang tid. Håper at til syvende og sist at denne erfaringen vil gjøre meg sterkere.

  4. Kjenner igjen noen symptomer her ja. Men skjønte jo ingenting… Var til utredning hos lege ett år i forkant, men det feilet ingenting.
    Det jeg slet mest med var hjertebank, kvalme, svimmelhet og konstant varme/svetting. Legen trodde det kunne være tidlig overgangsalder…

    • Ja, det er slett ikke enkelt å være lege heller, når disse symptomene melder seg. Det er viktig å sjekke ut om det er noe fysisk, for det kan jo faktisk være hjertet eller noe annet alvorlig. Det er faktisk en varsellampe at legen ikke finner noe på prøvene.

    • Det samme sa legen min.. Etter jeg ga henne mange punkter med symptomer du nevner her, og endel av listen over.
      Jeg var 31. Ingen historikk med tidlig overgangsalder i familien.
      Frustrerende å ikke bli tatt på alvor mht. psykisk helse hos fastlege.

    • Hei.
      Fant du ut hva som feilet deg? Har akkurat samme av plagene som du hadde. Legene finner ingenting.

      Mvh Thomas

  5. Jeg har gått på den berømmelige veggen flere ganger og jeg lærer aldri å si nei. Har gått kurs for å lære å ta vare på meg selv, men jeg klarer ikke å si nei, jeg har nok med meg selv. Etter kreftsykdom flater jeg ut av og til. All energi forlater kroppen min og det er med sterk viljestyrke jeg karrer meg opp igjen. Det å komme seg ut å gå – har hjulpet meg mye, så jeg anbefaler å ta beina fatt og etterhvert bli med i gågrupper. Her møter du folk som kanskje sliter med samme sak og du kommer deg ut blandt folk. Det sosiale spiller en stor rolle.

  6. …. Jeg kjenner meg virkelig igjen her, men sååå vanskelig å gjøre noe med.. Føler jeg svikter jobben min om jeg prioriterer meg selv… Har møtt veggen 1 gang før, og brukte lang tid på komme meg…

  7. Jeg møtte veggen i sommer og kjenner igjen noe av det du skriver, men i tillegg hadde jeg et veldig «urolig hjerte». Det kjentes ut som om hjertet hoppet over et slag i blandt, for så å ta ett hardt slag. Veldig ubehagelig, men det er visst veldig vanlig i forbindelse med stress sa de på hjerteavdelingen. De anbefaler allikevel folk med slike symtomer å ta kontakt med hjerteavdelingen.

  8. Kjenner meg altfor godt igjen. 21 av punktene et min hverdag! Det værste er at det er ingen som forstår! Ikke det at j må ha sympati, men litt forståelse for at dette faktisk ikke er noe j innbiller meg, er det j savner. Det å være fullstendig oppegående og fornøyd én uke, mens den neste er du sengeliggende med låst rygg/nakke, hodepine, kvalme, bare griner og sover- d er lett å forstå at det kan virke rart og unaturlig, men DET ER BARE SLIK! Tenk om folk kunne prøve å sette seg inn i situasjonen og vise litt forståelse istedenfor å dømme.

    • Det du her beskriver er ganske vanlig tror jeg. To skritt frem, og et tilbake. Siden at det er vanskelig for andre å se at man er utbrent, vil det også være vanskelig å sette seg inn i den andres situasjon. Det er veldig synd, men man må ha erfart veggen selv for å kunne forstå:)

  9. Kjenner meg at i veldig mye, men en ting je slet mye med var sårhet for at ingen forsto. Og det gjorde je ikke sjøl hell, gråt mye og var fortvilet over den minste ting. Gråt meg i søvn, hadde dødsangst, sykdomsangst. Trodde det feilte meg alt som var og ikke var. Hadde ikke overskudd til noe. Prøvde å gå turer, men var så sliten etter 300 meter at je måtte snu å gå hjem,visste ikke hvordan je skulle klare å komme hjem igjen.. Er mye bedre nå, men har slitt mye etter å ha møtt veggen 2 ganger på 3 år. Håper je har lært å lytte mer til kroppen og ta signalene på alvor.

    Sårhet er noe som bør føres opp på lista syns je..

    • Det er så opplysende å lese innlegget og kommentarene. Man føler seg så ensom når det er sånn, og at ingen forstår en, og man forstår det knapt selv. Men fint å se at man faktisk ikke er alene om å ha det slik. Man er ikke på vei til å bli gal…. Det er faktisk flere som er i samme båt, men i hver sin egen virkelighet. Hvis det var forståelig 🙂 Tusen takk.

  10. Som alle de andre før meg, så kjenner jeg meg veldig igjen i mange av punktene på symptomlisten. Jeg møtte veggen for andre gang for noen år siden og sliter enda med å komme meg tilbake til hverdagen. Jeg fungerer i perioder, også detter jeg sammen med sykdomssymptomer av mange forskjellige varianter, men jeg er helt frisk. Er sykemld nå, men bruker dagene til å gå lange turer i det vakre vinterværet og spise sunt. Håper dette skal hjelpe til at jeg kan få det enda litt bedre :o)
    Stå på alle flotte mennesker!

      • Når personer som er veldig glad i mat ( spiser ofte og mye) slutter å spise / eller spiser mindre og mye mer sjeldent . Jeg er der nå. Er glad i mat – men spiser kansje 1 -2 måltider om dagen. Da kan jeg spise en skive kansje to til frokost. Og spise middag kl 17:00 ca og gjerne spise noe. Men ikke mye .. har møtt veggen ett par ganger .. og har møtt veggen nå ! 😦

  11. Ser du har få menn som kommenterer, men dette gjelder menn også tro meg. Har møtt lettveggen.
    Vi menn blir ofte veldig aggressive uten grunn, ser dette ofte på jobb og vet jeg da må ta en lang prat med vedkommende.

  12. Her var det mye velkjent. Men så var det det å sette grenser, da … Å makte å si nei, sette opp vegg, avvise … Uten å føle at man svikter. Uten å oppleve at andre blir skuffet. Uten å bli mer deprimert fordi man synes man ikke strekker til, eller opplever å ikke kunne møte de forventninger og krav som omgivelsene har til oss. Eller finnes egentlig de forventningene og kravene?

    • Jeg tror at vi er flinke fordi vi tror at de andre forventer mer enn de egentlig gjør:) I noen familier forventes det masse når vi er små, men med tiden roer disse kravene seg, fordi virkeligheten innhenter oss i voksen alder. Jeg følger mine egne regel og forventninger, og noen har vært irritert på grunn av det, men de fleste har ikke brydd seg. Gjør som du vil, ikke som samvittigheten sier….

  13. Tror jeg møtte veggen etter å ha vært alvorlig syk. Skulle for enhver pris komme meg fort tilbake til der jeg hadde vært, både når det gjaldt jobb, trening, venner og ikke minst familie.
    For min del endte det opp med at jeg kom meg fysisk fort og greit, i løpet av 12 mnd var jeg tilbake i 100% jobb etter hjerneblødning. Treningen var på plass og alt virket greit. SÅ kom tankene, i iveren etter å blir kroppslig frisk hadde jeg ikke tatt meg tid til å ta inn over meg hva jeg egentlig hadde vært gjennom.
    Angst, depresjon, og følelsen av å ikke strekke til slo meg som ei slegge i bakhodet. Det endte med ny sykemelding, og tap av venner. For ingen forsto, at jeg slet… og slik er det ennå. Er tilbake i full jobb, begynner å få det godt med meg selv, men klarer ikke å ta tilbake vennene mine. Skjønner jo at jeg har et stykke igjen, men det er ikke lett når man ikke har vennene rundt seg lenger. Kjenner på tristheten min…

    • Takk for et nært og ærlig innlegg. Det viktigste er å lytte til hvordan formen er, og hva du makter hver dag. Gå sakte, og du vil nå målet om å bli «deg selv» igjen:) Heldigvis vil vi utvikle oss hele livet, og den du blir etter en slik runde, er en mye klokere «deg selv».

  14. Mye å kjenne seg igjen i her, som flere har skrevet. For min del har det vært av uvurderlig hjelp å gå til en coach / terapaut (gestaltterapeut) i tiden etter at jeg gikk på en «lettvegg». For jeg tror at det er viktig å bruke tid på å se på hvorfor det har blitt som det har blitt, for å kunne jobbe seg gjennom årsakene som ligger bak. Hvorfor er det vanskelig å si nei, hvem er det jeg prøver å bevise noe for, hva kommer dette av, hvor ønsker jeg å være i livet og hva kan jeg gjøre for å komme dit? Lære seg å lytte til seg selv og kroppen. Jobbe med mønster som har fått for godt feste tidligere.. Har gått hos terapeuten i ett år nå og tror det er hovedårsaken til at jeg greide å komme meg inn på et bra spor igjen. Også er det nyttig å kunne prate med en profesjonell, utenforstående.

  15. Jeg kjenner meg så godt igjen. Møtte veggen med et brak i november 2006 etter et samlivsbrudd. Skulle klare alt uten hjelp, men det gikk jo ikke. Levde med angst i lang tid etterpå…Nå har det gått noen år, og angsten er fullstendig borte. Jeg har mye energi, og kjenner meg selv bedre. Faktisk har jeg ikke hatt det så bra noensinne! Kunne sagt mye om årsakene, men jeg tror det er veldig sammensatt…

  16. Hei 🙂
    Kom heilt tilfeldig innom sida her og finner ting eg kjenner meg veldig godt igjen i. Har i lang tid slite med masse stress. Litt vanskelig å blottlegge for mykje her, men det gjeld både jobb og privat. På jobb (barnehage) jobbar eg med ‘ein til ein’ til eit barn med funksjonshemning. Intenst og krevande, men også veldig gjevande når eg ser positiv utvikling hos barnet. Også på heimebane har eg hatt utfordringar som eg ikkje ønskjer å skrive noko om her. Av og til har eg fått kraftige svimmelhetsanfall, nå sist på lørdag. Det enda med ambulanse til sjukehus. Eg har vore gjennom CT, MR, øre/nese/hals undersøkelse osb. utan at det er påvist noko galt. Eg har fått medisin mot migrene. Migrene kunne også gå på balanseorganet fekk eg vite. Kom heim frå sjukehuset i går. Trudde at om det var eit migreneanfall eg hadde hatt så ville det sleppe taket like brått som det kom, men eg er ikkje i form.Har kraftige muskelspenningar over hovudet og inni ansiktet og rundt augene, som om eg har ein forliten hjelm pressa ned over hovudet. Eg har tidvis vore plaga av angst og hatt tunge tankar(men, vil ikke kalle det depresjon). Midt oppi alt har eg likevel stor livsglede, har gode venner og familie som eg er glad i.

  17. Jo, har gått på en smell et par ganger før, det er ikke lett å fjerne alle stressmomenter se. Er nærmeste pårørende for ei som sliter veldig, og det gir jo endel stress, samtidig som en har jobb og familie. Men det er en ting en også bør nevne her. For, om det står i journalen din at du tidligere har slitt psykisk, er det vanskelig å bli skikkelig undersøkt om du får en fysisk sykdom senere! Det opplevde jeg i høst, og det var skikkelig ekkelt! Fikk jo skikkelige undersøkelser, men det var først etter å ha sagt kraftig i fra at jeg vet hva psykiske problemer er, og at jeg har andre symptomer nå! Men fint at du gjør folk oppmerksomme på dette: )) Fin liste: )

    • Ja, det har du helt rett i… Føler heller ikke jeg blir tatt på alvor av legen min etter å ha gått på en smell for noen år siden… hun prøver å bortforklare alt å tar mine fysiske plager lite alvorlige. Nå har jeg banka i bordet, men fortsatt gått tre uker uten at jeg har fått noe tilbakemelding på videre utredning…. på tide å bytte lege kanskje!!!

  18. Hei.Kom helt tilfeldig over ditt navn,selv om tilfeldigheter ikke finnes:) jeg ble ledet er rette ordet.Det var det jeg trengte nå.Her kjenner jeg meg igjen .Har slitt fra barnebein,voksenrollen min kom i 8-10 års alder.Jeg viste nesten bare om ordet JA og Du skal.Angsten ,redsel,bekymring var min følgesvenn og trodde at det var slik det skulle være.Plikter og oppgaver som skolearbeid var for meg Herlig lek for etter de var gjort begynnte min arbeidsdag hjemme.Min diagnose (r) er mange.Emosjonell ustabil personlighets forstyrrelse er en av dem;).Til alle dere lær å si nei det er faktisk en treningssak iallefall for meg.Mange «venner» kan du miste etter ditt nye jeg men la dem gå de var vel egentlig ikke venner…
    Si hver dag i speilet til deg selv.Jeg er VERDIFULL.Alle er like viktige.Jeg sliter mye i dag også ,psykriatrien har aldri kunnet eller villet hjelpe.Når alt blir kaos og vanskelig,flykter jeg på min måte.Det er slitsomt for alle mine kjære og meg selvfølgelig.JEG Blir Hyperaktiv.Tempo gigante fra morgen og opptil 19 timer i strekk.Ute hele dag og kveld,flykter for da slipper jeg tanker og angst og kaos.I uker kandtte stå på,så sover jeg noen døgn totalt tappet for så full fres igjen.Ikke noe å annbefale,har ikke hukomelse ,kortminne .Vekten min er lav men det av andre grunner også dessverre,men jeg er kommet langt syns jeg,positivt sett.:).Noe som kommer først i dag er RETTFERDIGHET FOR ALLE,Jeg blir nesten syk vist jeg hører eller ser mennesker,dyr feildømt eller vist Urett.

  19. -Å ikke ha kontroll over sin egen kropp-
    Jeg møtte veggen i fjor sommer og det startet med symptomer som astma/ tung pust, vanskelig med å sovne om kvelden. Var mye stress/press relatert over lengre tid på jobb og privat. Skulle til ferie da neste dag panikkanfallet slo til meg og dermed vedvarte i flere uker! Unner ikke min verste fiende det engang!- hjertebank, høy puls, svime av følelse, brystsmerter, prikking/dovne bort følelsen i hender, føtter, hodet og ansikt. Kunne ikke anstrenge meg eller reise bort på lang tid frykt for nye anfall…Ville bare sove å sove for å slippe disse symptomene. Helt forferdelig med tanke på barn og familie og forståelsen for dette som tidligere nevnt! Har vært utallige mange legebesøk med blodprøver, ekg osv. Ble sent til hjertespesialist men ikke noe var galt. Har også gått en liten stund på astmamedisiner som egentlig forverret hjertebanken jeg allerede hadde, men fant ut etter nye prøver at jeg hadde utviklet VCD som er en stemmebånddusfunksjon, kan forekomme ved lengre tids anspenthet, stress, angst og traumer(gir samme symptomer som astma) Har resept på medisiner som visst nok skal dempe symptomene, men er så redd bivirkninger og virkningen over tid?. Har lært å godta at symptomene( økt puls, hjertebank gjerne etterfulgt av tung pust, og svimmelhet) kommer og går og at jeg blir helt frisk når alle brikkene mine faller på plass(: Har vurdert fysioterapi og terapi for å styrke meg selv og unngå et nytt smell! Også sanseinntrykket mitt er blitt forandret en del. Filmer, tv, kino, reisetransport/ikke bil, ømfintlig for lys og lyd kan symtomene ofte oppstå. Så oppsøk det som gjør deg glad og som er positivt for deg(: Ta en dag av gangen og vær glad for at kroppen faktisk sier i fra når nok er nok, og at forandring må til selv om det betyr det kan ta 1, 2 eller 3 år før man er 100 prosent igjen(:

    • HEi..mitt navn er ingerlise…Jeg har ogsaa fibromyalgi og me..og jeg er bosatt med min familie I philipinene…ikke akuRatt den beste plassen for min sykdom…

      Jeg har hatt utallige symptomer ifra smerter i muskler til tungpust og store smerter i mellomgulvet der pustemusklelen er…det er paa en maate problemer med aa puste inn men ikke ut…Jeg har problemer med att jeg er litt tett I brystet og halsen….har lest att dette kan skyldest fibromyalgien…da jeg fikk tungpusten for snart en mnd siden saa hvar det ett slags anfall…Jeg hvar allerede an spent og redd angaaende att jeg trodde att jeg hadde blodpropp i leggen…da startet Jeg aa puste raskere og ukontrolert…Jeg fikk angst og da pustet jeg fortere selvsagt….legevakten mente att jeg hadde ett astmaanfall og gidde meg astmamedisin…den virket ikke da jeg kom hjem fikk ogsaa bivirkninger…
      Han mente att Han hørte en pipelyd da han lyttet paa meg…pulsen min ble maalt og den hvar fin og blodtrykket hvar normalt og jeg hadde en normal ksygenmetning I blodet…hvordan kan legen sette en astmadiagnose paa meg da? Dagen etter hvar jeg hos en annen lege som ikke hørte noen pipelyd fra lungene…
      Naa I de siste ukene som har gaatt saa har jeg hort flere ganger paa innpust att det er en slik hvesende pipelyd…saa lurer paa om det kan hvaere att jeg har utviklet vcd ogsaa…Jeg er alltid anspent I kroppen siden jeg har thourettes syndrom/add…er ogsaa veldig andpusten…det er verst om morgenen før jeg staar opp…det virker som att ikke pusten er automatisk…

      Kan dette hvaere en mulig vcd…?

      Haaper paa ett svar fra deg😀

      Med vanlig hilsen ingerlise

  20. Hei! Jeg synes det er helt supert at du tar opp dette temaet. Jeg er en helt «vanlig» jente, som har gått gjennom en lvanskelig barndom og oppvekst, men har bitt tennene sammen hele livet. Uten at noen har sett hvor vanskelig jeg har hatt det, har jeg stått på og fått meg en mastergrad, spilt piano, gjort alt som forventet. Men byrden ble til slutt for stor, og i 2009 møtte jeg veggen med et kjempesmell. Jeg kræsjet i veggen i 2009, etter at jeg var ferdig med masteroppgaven.
    Begynte å våkne om nettene, dynket i svette, mens jeg skalv og ristet. Jeg gråt av fortvilelse og redsel. Visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle gjøre av meg. Hjertet mitt dunket hardt, det var som om det skulle hoppe ut av kroppen min.
    Jeg var redd. Livredd for at den gale, syke kjerringa som plaget meg skulle dukke opp og skremme meg. Jeg låste ytterdøren, og sjekket hvert kvarter at jeg hadde husket å låse den. Det var umulig å slappe av, og det var umulig å tenke på noe annet. Når jeg fikk det månedlige, hovnet hele magen min opp. Jeg blødde gjennom buksen og i møblene.
    Følelsen av å være utrygg var helt ekstrem. Hvis jeg var et sted, så jeg hele tiden etter hun gærne, livredd for at hun skulle dukke opp og skremme meg. Jeg var også deprimert, trodde at andre mennesker mislikte meg, baksnakket og lo av meg. Hadde ingen selvfølelse i det hele tatt. Dette var helt sykt. Ble også litt paranoid, trodde at hvis noen lo, så lo de av meg. Hvis noen gjorde en feil på jobben, så måtte det være meg. osv. Helt sykt. Jeg spiste masse mat, gikk opp ti kilo i vekt. Etter en lang stund, hadde jeg vært hos to psykologer, men det hjalp ikke. Det eneste jeg ønsket, var å bli normal igjen. Å være glad igjen, klare å være sammem med andre. Å føle meg verdifull igjen. Redningen for meg har vært en veldig flink Psykologspesialist. Hun klarte å dra meg opp av gjørma!!
    Nå har jeg gått i terapi igjen. Hun lærte meg den viktigste setningen: At jeg er en helt fin og normal jente, og at det ikke er noe galt med meg. Fantastisk. Jeg sover om natten, jeg er blid og glad. Føler meg så bra nå!
    Endelig er det godt å være meg igjen. Hadde aldri trodd det kunne bli så tøft. Ei heller ikke at det kunne bli så bra igjen 🙂 Og jeg jobber 6 dagers uker!

  21. Jeg begynte å gråte av både sorg og lettelse da jeg leste listen din. Alt stemmer. Og jeg trodde jeg har alle mulige sykdommer…! Stress…yes, you name it. Stress som har bygget seg opp helt fra jeg var barn. Og stått på som «tar jeg den så tar jeg den»…..barn om dagen,jobbe hele natten. Laaang liste, som jeg aldri har snakket med noen om…»ikke spør meg om hva jeg har gjennomgått, spør meg heller hva jeg IKKE har gjennomgått…and thats a short list» …jeg kan le av meg selv, men nå sier kroppen klart fra med smerter og utslitthet. Jeg er 55 år og føler meg fysisk som 90! Blir utslitt bare av å gå i butikken og ALLTID anspent. Klarer ikke le som før, klarer ikke FØLE som jeg gjorde før, på godt og vondt. Alt jeg ønsker er å gjemme meg bort i en hytte, stille inn i skogen og bare ligge i sengen og lytte til regnet. Og nå har jeg alltid gråten i halsen og full av skyldfølelse. Jeg skal melde meg på internett»kurset» ditt neste mnd når jeg har råd. Ser et lys i det fjerne. ALT jeg leser du skriver er så virkelig og sant! Endelig føler jeg meg forstått uten å synes synd på. Takk for at du gjør dette for oss som sliter ❤ Klem fra Hanna Gro 🙂

  22. Jeg har vært innom en del av punktene her og rakk akkurat å stange panna inn i veggen. Skjønte egentlig med en gang hva det var, da jeg plutselig en kveld under middagen fikk hjertebank og måtte kaste opp! Det var den berømte veggen det ja! Klarte heldigvis å overbevise meg selv med en gang og tok tak i meg selv. Jeg fortalte mine nærmeste hva jeg hadde opplevd, og der ble jeg skuffet gitt! Alle som en mente at jeg var så sterk at dette ville gå så bra…Hva var vel det for en hjelp å få fra de man er glad i! Det var jo tydelig at det bilde og forventninger de har av/til meg, er at jeg er sterk og klarer det meste. Ja, jeg er sterk og klarer og snakke om det meste! Dette bare beviser, at dette kan ramme hvem som helst og det er slett ikke sikkert at dine nærmeste ser det på deg, eller faktisk forstår hvor ille det er! Fra å være super sosial til å bli innelukket, ikke å ville treffe eller snakke med folk, mine venner, kom faktisk som lyn fra en klar himmel! Skremmende. Nå er jeg veldig obs på det indre humøret mitt, jeg er nøye med å få nok søvn og har blitt flink til å si NEI! Ja, jeg har kommet langt og jeg var nok veldig heldig at jeg kom ut av det så fort som jeg gjorde. Toppen 1/2 år var jeg i faresonen, men nå føler jeg meg bra;o) Fint å lese hvordan andre har og har hatt det;o) Dette skal jeg følge med på!

  23. Det er jammen godt å lese det svart på hvitt!!
    Jeg er 48 år og den første gangen jeg opplevde panikkangst var jeg 15 år. Etter dette har det gått slag i slag, syns livet er fryktelig tungt å leve og jobber hver dag med å finne noe å se fram til.

    Drukner meg i jobb og har kuttet helt ut det å være
    sosial utenom jobb.
    Jeg skjermer meg også så godt jeg kan på jobb og ønsker bare å være alene. Må stålsette meg hver dag.det verste jeg har opplevd i alle årene og som jeg gråter over når jeg tenker på det, er at jeg i forkant av min 40 årsdag, hadde gjentatte drømmer om natten,om at ingen dukket opp i selskapet mitt. Det begynner å nærme seg en ny stor bursdag og drømmene er tilbake, gjestene ønsker heller å være igjen på forspill.
    Jeg har brukt 4 forskjellige psykologer , og kjenner at jeg orker ikke enda en runde. Jo eldre man er, jo mer opprydningsarbeid

    • Jo mer man har utsatt, jo mer oppryddingsarbeid

      dvs. jo mer man flykter fra det man har å gjøre, eks. drukner seg i jobb for å ikke tenke, kjenne, jo mer må man rydde opp. Det sier seg selv egentlig. Jeg skriver ikke fordi jeg vil du skal bli nysgjerrig på meg, men at du skal bli nysgjerrig på det, hva løper du fra? Godt ment. Hilsen Bent

  24. Her var det mange punkter jeg kunne krysse av på, sånn har jeg kjent meg. Gikk på en smell for ca ett år siden. Var helt sykemeldt i et halvt år og jobba bare litt fram til sommerferien. Er glad jeg fikk den tida å komme til hektene, håper normert sykemelding ikke blir innført her til lands… I løpet av dette året har jeg gått til ulike behandlinger: massasje, akupunktur og «knekking» samt laserbehandling, og gjør det fortsatt. De siste 10 ukene har jeg gått på en streng rensekur, det har vært krevende, men det gir resultater. Nå har jeg en energi jeg ikke har hatt på årevis. Jeg prøver å ikke ta på meg for mye, for da blir jeg sliten, jeg har antakelig mer enn nok akkurat nå.

    En av behandlerne har hjulpet meg til å stenge litt igjen, slik at jeg ikke tar for mye inn over meg. Jeg er nok litt sensitiv i utgangspunktet, men jeg er blitt litt bedre til å legg ting til side. Det betyr ikke at jeg er blitt ufølsom, men at jeg klarer å distansere meg litt mer.

  25. Jeg var på Modum Bad fornoen år siden. Jeg var i turgruppa og vi hadde faste turer en gang i uka. Vi hadde også mye undervisning. En ting jeg ikke glemmer er: Du er ikke deprimert, men du har en depresjon. Husk at alt du har kan du miste.

  26. Kan krysse av for så og si alle punktene på lista! Jeg er et sta og i utgangspunktet positivt ja-menneske, men smalt i veggen for to år siden! Burde absolutt sett det komme, men fornektet og var i grunnen uvitende når det gjaldt alvorlighet og symptomer.. For meg viste det seg at jeg hadde et fysisk utgangspunkt for kollapsen; cøliaki! Fikk diagnosen et halvt år etter smellen! Over 50% av alle som har cøliaki (1 av 100 i Norge) har IKKE fysiske symptomer som vondt i magen.. De fleste har derimot liknende symptomer som stress, angst, depresjon, og vil trigge dette hvis du går med ubehandlet cøliaki over lang tid! For meg har angsten vært det som har sittet lengst i kroppen – kommer og går.. En periode er livet helt topp, mens dagen etter sitter angsten som en knute i mellomgulvet! Fysisk kjenner jeg at kroppen leges og får energi nå når jeg ikke lenger gir den «gift»(gluten), men det psykiske jobber jeg med nesten hver eneste dag.. Nå har jeg fått plass på kurs i Mindfullness og har store forventninger til det😊! Og når de tøffe dagene kommer prøver jeg å minne meg på hvor langt jeg faktisk har kommet på denne tiden; rett etter smellet klarte jeg ikke å gå 5 min spasertur – nå jogger jeg 5-6 km😊! Ett skritt om gangen… Og mye visere enn jeg var for to år siden!!

  27. Når livet blir for travelt må man ta et friminutt. Yoga er et friminutt for meg og anbefales på det varmeste. Ellers kan jeg skrive under på at mange av problemene som er nevnt passer på meg også. Ellers er det også slik at man må tilpasse kravene etter hva man faktisk makter og gjøre det man kan bra. Over-load er ingen tjent med.

  28. Kjenner meg igjen i alle punktene. Har møtt veggen litt for mange ganger. Men lærer aldri.
    ville plusset på et ekstremt sinne på lista di, føles som alle krefter går med på å være sint..

  29. Jeg har nettopp møtt veggen og det er ingen god følelse…… Det som også skulle stått i listen er at man mister gleden over ting man har gledet seg over før, som f.eks gleden av småting som barna sier eller gjør….
    Kroppen min har hatt mye de siste 4 årene, gikk gjennom en slankeoperasjon som har gitt meg komplikasjoner siden dag en, en eks som har misbrukt datteren vår i over fem år, som nå sitter inne og krever samvær med guttene…. Fikk diagnosen fibromyalgi i januar og jeg kan bare fortsette å ramse opp….. Blir alltid sett på som sterk, blir kalt supermamma, superwomen osv……men nå kom veggen brått i går og jeg kjemper mot tårene hele tiden og de kommer så til de grader når de små er lagt…..klarer ikke en gang å lese noe fint noen skriver til meg uten at det renner over……
    Skal heldigvis til legen i dag og håper jeg kan ligge masken fra meg før jeg går inn…..
    Tusen takk for et flott innlegg ❤

  30. Kjenner meg igjen i 20 av punktene. Har slitt en god del psykisk før, i tennårene, men kommet meg opp igjen. Men har slitt med stress siden jeg var 14 (5 år siden). Jeg har hatt mange fysiske plager opp igjennom, og alltid fått beskjed av legen at det «bare» er stress. Aldri har jeg fått noe tips til hvordan endre det. Nå har jeg flytta til andre siden av landet, begynt på ny skole, har ingen rundt meg. Men jeg har egentlig alltid trodd at jeg har innbilt meg det når jeg har hatt melkesyre selv om jeg ikke har trent, eller hatt vonde bein, sliten, osv. Merker spesielt på hjertebank, vondt i ribbein, svimmelhet, utmattelse og vondt i brystet. Men jeg tror også at stress er noe de fleste studenter har, så jeg føler ikke jeg kan klage heller sånn sett. Godt å se svart på hvitt at det ikke bare er noe jeg innbiller meg..

  31. Dette er vel det jeg i min verden kaller medavhengighet, som oftest skyldes oppvekst i en dysfunksjonell familie. Det kan være rus/alkohol, ekstrem religion etc. Man har rett og slett ikke hatt de riktige speilene å speile seg mot i oppvekst. Da gir det ofte slike symptomer som de som er beskrevet her, i voksen alder. Man blir grenseløs og selvutslettende i møte med andre mennesker. Leger, psykologer og såkalt fagpersoner har null kompetanse på dette fordi det handler om følelser. Følelser er menneskets varsellamper på lik linje med varsellampene i en bil. Vi stopper vel opp og sjekker hva som er feil dersom det begynner å lyse en lampe i bilen, men når det samme skjer med oss selv (gjennom følelser), så kjører vi bare hardere på . Og da går det med oss, som det ville gjort med bilen, det smeller og store reparasjoner må til.

    • Når foreldre er utydelige, likegyldige (dvs. har nok med seg selv og egne følelser) eller altoppofrende, så mister barnet et sted å skjønne grenser ut ifra. Foreldrene blir da ikke noe grensepunkt i seg selv, så barna begynner å ta ansvaret for sine foreldre, som er en FOR stor oppgave for et barn. Dette kan gi slitne barn og utbrente barn, både som barn og voksne, om de ikke lærer å se hvor mønsteret kommer fra. Som en sammenligning er det også noe det samme som skjer med hundeeiere og hunder. Om hundeierne ikke er tydelig med hunden, tar styring, så begynner hunden å skulle ta styring og beskytte eierne. Dvs. rollene blir snudd. Så det er viktig med tydelige voksne som er klare på sine egne grenser, hevder dem, slik at barna lærer dette fra de er små av. Sunne grenser gir et sunt et liv.

  32. Jeg føler at jeg har flere av «symptomene» du nevner, men jeg har ikke mye å gjøre i min jobb, tvert i mot og dette gjør at jeg føler meg «unyttig» på jobb. Har en flott familie og har god lønn, men det er noe som mangler på jobb. Har startet å ta tak i situasjonen, føler jeg, med «mindfullness» trening og positive tanker, men jeg føler jeg trenger litt hjelp på veien. Tenkte på ditt 21 dagers kurs, kan det hjelpe i min situasjon?

  33. Hei
    Har akkurat prøvd på nytt med mine xmann som jeg har felles barn med. Det var stormende og gikk veldig fort i svingene. Vi fortalte det til barna og bodde nesten sammen igjen etter noen uker. Etter ca 2 mnd snudde det omtrent over natten – jeg sov nesten ikke, ble lettere deprimert og fikk en følelse av at jeg ikke fikk puste og var konstant urolig/stresset inni meg – vet enda ikke helt hvorfor kroppen reagerte sånn. Tok dette opp med min kjæreste og sa jeg kanskje synes alt gikk litt fort ( følte jeg ikke visste opp ned på noe og mistet kontrollen) og han trodde automatisk at jeg angret og ikke ville ha han. Herfra gikk det i en negativ spiral nedover i en rasende fart. Etter fire mnd sammen gikk vi hver til vårt igjen. Sliter masse med dette bruddet ( har ødelagt det perfekte brudd som var forrige gang- nå hater han meg) og jeg er livredd for hvordan dette påvirker barna. Er veldig sår, sover dårlig, liten tålmodighet. Sliter med å tilgi meg selv for å ha satt oss i denne situasjonen og fått høre av noen at skam kanskje er en følelse jeg sliter med… redd for å gå på en smell da jeg kjenner igjen en del av punktene i listen ( men de er bedre nå enn da vi var sammen) og tenker at det er jo sikkert ikke så ille, men kanskje jeg prøver å lure meg selv?

  34. En ting til som kan være greit å ha med på listen, er dette med samtaler. Man klarer ikke lenger å holde seg konsentrert om et emne over lengre tid, man faller ut, tenker på andre ting og man sliter med å finn de rette ordene eller ord i det hele tatt. Jeg har fått ME-diagnosen to ganger, har begge gangene kommet meg på bena igjen, og jobber nå fulltid som pedagog i bhg. Men flere ting sliter jeg med i ettertid, og jeg må hele tiden være obs på signalene kroppen sender. På den måten klarer jeg å holde meg gående, selv om jeg av og til balanserer på en knivsegg i forhold til hva kroppen min tåler.

  35. he er eit viktigt tema og belyse. eg har også møtt veggen og er der framleis. mine symtom var innanfor beskrivelsene eg ser her på andre som sliter. mine plager kjem truleg av belastninger i forhold til leddgiktssjukdom og ansvar for nokre sauer eg har. det vart mye negativ tanke abeide og samla i hop det eg treng for og ha sauer. tidlegare greidde eg mest alt som følgte med og ha sauer. i mai 2013 skada eg meg i ryggen og føttene nekta på og gi slepp med stivheit og nedsatt bevegelser. nokre dager er dei låste så eg ikkje kjenner at eg kan stå på beina. no har eg testa ut krystallseng behandling, ei form for og heala kroppen i gang positivt. ei kombinasjon av terapaut som hjelper til og gi indre ro, og gi slepp på negative tankar og følelser. eg er konstant bekymma i løpet av dagen så det sliter på heile nerve systemmet. men eg føler det er verdt og prøve indre ro terapi for og komma litt til hektene.eg er mest redd for og gi slepp på ansvaret for sauene min. men eg greier og gi dei mat og drikke 3 gonger daglig eg ser glede i sauene mine og det er viktig føler eg. så lenge dyra ikkje lider så føler eg det trygt og godt. ingen skal ha lam i år så dei har kun seg sjølv og passe på dei også til våren. hjelp til og måka hjå dei får eg ved behov. men det er nok ansvar med mine eigne plager og ansvar for dyra. så og sei nei er lett for meg no til eg er blitt betre. då har eg truleg erfart meir og kan sjå alt frå ein ny side.

  36. Det er synd så få leger klarer å se helheten. De kjenner ikke symptomene på/virkningen av langvarig stress. Når hver enkelt prøve er ok så forteller de at du er helt frisk. Det fører bare til at en presser seg selv mer!

  37. Her var det mye som stemte for meg også. Hovedårsaken til at jeg møtte veggen i en alder av 25 år var at jeg ikke kunne si nei, i tillegg til dårlige opplevelser på jobb. Jeg hadde også sauer, og en drosjesjåfør som alltid ringte om kvelden og ville jeg skulle kjøre tidlig neste morgen. Og om jeg prøvde å si nei, så ga hans reaksjon meg skikkelig dårlig samvittighet. Så når jeg sa ja og kjørte, satt jeg i drosjen og bekymret meg for hvordan det gikk med lamminga og lammene hjemme. Jeg ble til slutt sengeliggende og dro til doktor, men hjelpen der var elendig. Uten å egentlig undersøke noe særlig, ville de putte i meg tabletter med en gang. Jeg fikk ikke noe forklaring på hva som feilte meg, og ble sendt hjem igjen. Jeg gikk alene med dette lenge og tanker om at jeg ikke hadde noe mer på denne jorden å gjøre kom til meg. Da ble jeg skikkelig redd! Jeg ble til slutt sendt til psykologer og slikt, men fikk bare beskjed om å skjerpe meg. En annen snakket mer om seg selv og sine studier i USA. Jeg bestemte meg til slutt for å begynne å studere igjen, og er her ennå. Har fått bedre oppfølging på skolen enn noe annet sted. Jeg kom til et punkt hvor jeg tok et valg og begynte med tabeletter, men dosen er veldig lav, så det er vel noe med troen på at det fungerer også. For jeg har det ganske bra nå. Men jeg skulle ønske at leger viste mer om dette. Og psykologer som skal behandle slikt, burde nesten ha vært gjennom denne prosessen selv for å virkelig forstå hva som skjer med en. Men kan vel ikke skrive det i jobbutlysningen… Skulle virkelig ønske at jeg ikke hadde opplevd alt dette, men samtidig hadde jeg nok ikke vært her jeg er i dag. Så det er vel aldri så galt at det ikke er godt for noe 😉 Det «dumme» med denne veggen er at det liksom er litt tabu å snakke om det. Og det vises ikke utenpå, så det er veldig lett for andre å tro at man er hyponkonder. Å bekymre seg for det, på toppen av alt det andre, er vondt. Men det er så utrolig mange som har møtt veggen, og som kommer til å gjøre det, så jeg håper det etterhvert vil bli mer opplyst i samfunnet.

  38. Kjenner mye av d igjen og æ ser me skrekk at forloveden min går igjennom mange av symptomene uten at æ kan gjøre nokka for å hjelpe. D e tragisk egentlig for om ho hadde hørt så hadde vi kanskje hatt en mulighet til å berge forholdet men som d ser ut nu så e æ veldig i tvil, dessverre for ho e ei flott dame me mange egenskapa som æ ikke har funnet hos nål andre ..

  39. Det viktigste arbeidet jeg personlig har gjort for å komme meg opp og frem etter smell gjentatte ganger på 5 år, er å bli bevisst på pusten. Noe så enkelt. Meldte meg på meditasjon kurs og det har endret hele mitt liv. Ønsker alle å lære dette… lære å puste med magen på korrekt måte…

  40. Hei, jeg et ikke om jeg får noe svar på dette, men jeg håper at du svarer. Jeg har konstant «smerte» i brystet, solar plexus, og flere av punktene som du beskriver. Blant annet stress, grue seg uten grunn, og rett og slett klarer ikke å slappe av. Akkurat som at jeg holder pusten hele tiden. Jeg blir så sliten av dette, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Ja jeg kan snakke med lege, men jeg håper du har noen gode råd. Hadde vært utrolig fint hvis du hadde hatt tid til å sende meg en mail. : mariamk@live.no

  41. leste gjennom punktene og kan krysse av flere av dem som jeg kjenner meg selv igjen i..
    Går siste året på videregående å har fulle dager hver uke.. Merkes når man må sjekke kalenderen hver gang noen spør om du kan gjøre eller finne på noe.
    Er et ja menneske så sier ja til det meste som kommer opp, men samtidig så føler jeg ikke at det er noe jeg kan trappe ned på heller.
    Har hørt flere snakke om å møte veggen, men hva betyr det egentlig. Ganske sikker på at jeg ville merket det om det hadde skjedd, men er greit å vite hva det betyr.

  42. Kjente igjen mange av symptomene og når en først kjenner symptomer har det gått ganske langt. Alle bør lytte mer til sin egen kropp. Kroppen prøver så godt den kan å si i fra til oss at noe er galt, men vi lytter ikke. Vi skal klare oss og slett ikke syte og klage. Noen ganger så må en bare roe helt ned og slappe av slik at kroppen får kommet seg opp igjen. Det er ikke lett når folk rundt sier at det bare er å skjerpe seg, for det er nemlig ikke. Skulle ønske at det va det noen ganger. Tungt og vanskelig å sitte med alle tankene en har alene og det er heller ikke lett for mennesker som ikke har opplevd det å vite hvordan det føles. Rammes en av sykdom på sinnet eller psyken så blir en ofte stigmatisert og det er så trist. Vi må tørre å snakke åpent om dette både på arbeidsplassen, blant venner og sammen med familie.

  43. Jeg ville ha ført på «stadig syk» eller følelse av å være syk. ..Jeg har vært sykemeldt siden slutten av februar med diagnosen mild depresjon, psykisk ustabil og at veggen var farlig nær .Fikk beskjed om å roe helt ned, gå turer og trene.Orket ikke noenting over lang tid.Orker fortsatt ikke alt mulig.Men trengte å være sosial også…Lett når alle tidligere venner bare forsvant i forbindelse med husbygging. Men det meste er bedre enn det, det var…

  44. Mye og kjenne seg igjen i her ja♡ Jeg begynte med veldig mage vondt over lengre tid. Men legene sa det ikke var noe. Så i juli 2012 begynte jeg og kaste opp.. trodde det var matforgiftning, men det fortsatte ca hver 14 dag i ca 8 mnd!! Ble selvfølgelig sykemeldt, og begynte i samtale terapi januar 2013 og det hjalp veldig. Begynte og jobbe i mai igjen siden det gikk gradvis bedre, så i oktober 2013 sluttet jeg med samtaler. Det skulle jeg ikke gjort, for fikk tilbakefall i mai 2014, og har vært sykemeldt siden. Men nå går det så utrolig mye bedre, og jeg skal fortsette med samtaler i lang tid fremover, for og prøve og hindre et tilbakefall:) Og begynner og bli klar for og jobbe igjen !! Det skal bli godt:) Trening og samtaler har vært min medisin underveis, da jeg ikke er noe glad i medikamenter. Føler med alle som opplever og møte veggen♡ Det er så tøft, og frustrerende og ikke kunne delta i hverdagen som » alle » andre. Men det finnes masse god hjelp og få, man må bare tørre og innse at man trenger det 🙂 Vi har leger til og hjelpe med kropp og leger til og hjelpe hodet, ingen skam i det! Håper det kan slutte og være så tabu og gå til psykolog/psykiater 🙂 Stå på!

  45. Så bra at du har laget en sånn liste Ann Kristin!
    Kjenner flere av symptomene. I tillegg til noen av de på lista di, får jeg noen vondter, kan kjenne at det dirrer i/rundt hjertet, blir lett iritert om jeg ikke får være litt alene. Jeg har blitt kjent med mine symptomer som kan føre til utbrendthet, og pleier å takke kroppen for påminnelsen, som får meg på rett spor igjen:)

  46. Hei.
    Kjenner meg veldig igjen i mange av punktene på listen. Jeg skjønte det ikke før det var for sent og har siden mars i år fått diagnosen panikklidelse. Det hele kom som lyn fra klar himmel etter en veldig stressende periode men studier, 2 barn, jobb ved siden av og alt som hører med. Fikk hjelp i form av kognitiv terapi og går nå i gruppeterapi. Har en periode nå følt meg mye bedre helt til for 2 dager siden. Var som å bli slått rett tilbake. Fikk symptomer som svimmelhet, indre uro, ble kald på hender og føtter, ble nummen i halve hodet og den ene armen. Fikk helt panikk. Og akkurat som en knyttneve som knyter seg i brystet. Er det verste jeg noen gang har vært med på. Det jeg har lært oppi alt dette er å lytte til kroppen, si ifra og ta tiden til hjelp. Det tar tid når man jobber med hodet. Men det blir bedre.

  47. Svært godt innlegg og kommentarer, som dessverre gjenkjennes!
    Jeg har to poeng:
    1: Du nevner dårlig samvittighet og følelsen av å ha gjort noe galt. Når vi føler på tilkortkommenhet, blir det nærliggende å «ta oss sammen» enda mer, enda det er det motsatte vi trenger.
    Per Fugellis artikkel «Gi mer faen», er nok myntet på oss som yter for mye, og samtidig føler at vi yter for lite. (http://bodonu.no/gi-blanke-faen-fa-et-bedre-liv/)

    Vi må altså gjøre mindre når vi føler at vi gjør for lite!

    2: Det er vel oftest ikke for mye arbeid som er problemet, men jaget/ presset og følelsen av at det ikke blir bra nok. Anerkjennelse og tillit fra arbeidsledere, lærere, venner og foreldre, forebygger mye. Samtidig kan dette vekke så stor indre arbeidsmotivasjon, at de samme i blant må hjelpe til med å begrense innsatsen. Lysten til å yte, er naturlig for mennesker. Blir derimot vårt fokus fordreid mot ytre press, som straff og belønning, karakterer og bonuser, hemmes gleden ved selve oppgaven/ det vi gjør. Føler du at du ikke er «bra nok» på jobben, så kan det godt hende at det er omvendt; at arbeidsplassen/ lederholdningene er ikke bra nok for deg!

    Vi trenger altså å omgi oss med støttende mennesker! Kanskje bytte jobb.

  48. Her kjenner jeg igjen mye. For meg så var symptomene jeg ikke brydde meg om
    – vond korsrygg, måtte rulle meg ut av senga om morgenen. Brukte 30 min i dusjen under varmt vann for å klare å starte dagen.
    – Hadde solbriller på så mye som mulig, alt lys var for sterkt.
    – Glemte hva jeg skulle si midt inni setningene.
    – Mistet mye hår på hodet, puta var full om morgenen.
    – Smilte lite.
    – Hjertebank, ekstraslag og hoppa over et slag.

    Jeg ble sykemeldt da jeg ikke klarte å stå og gå uten å støtte meg. Brukte flere mnd på å klare å gå uten støtte. 1. mål var å klare å hente posten fra kassen som sto 100 meter fra ytterdøra. Heldigvis ble det vår etterhvert, og det å gå en tur og se alle forandringene i veikanten(så lite opp) var oppmuntrende. Nå åtte år senere klarer jeg meg, men må passe godt på slik at jeg ikke tipper over igjen. Har hatt noen sykemeldingsperioder – et par i året- nok til at jeg får tatt meg inn igjen. Forskjellen mellom topp og bunn er ikke så lang lenger. Jeg har rydda mye i livet mitt. Fått bort mye som ikke var bra for meg, og må minne meg selv på at gammel dritt ikke skal ta mer energi fra meg mer. En evig kamp, men det er verdt det.
    Hilsen Elin

  49. Hei. Kjenner meg igjen i en del av syptomene og sliter spesielt med en form for svimmelhet i tilegg til en del av de andre symptomene. Har en krevende hverdag og en del bekymringer også. Men synes det er rart at jeg kan «møte veggen» i en alder av 20 år? Er det egentlig mulig?

  50. I dag er det første dagen jeg søker opp på internett på hva det er som feiler meg, og denne siden kom opp som første innlegg. Jeg har forstått at jeg har gått i veggen og hørt om det før, men jeg har dessverre ikke engasjert meg så mye, det er slikt som andre får – ikke jeg. Jeg har vært sykemeldt i 1,5 måneder nå og står midt oppi det med begge bena. Jeg sliter med å akseptere at jeg er syk og at dette har rammet meg….Jeg gråter mens jeg skriver for punktene ett for ett treffer meg – og det er både godt og vondt å lese dem. Legen skrev i går at han tidligst tror jeg er tilbake på jobb 1. oktober og det skremmer meg. Jeg sliter med dårlig samvittighet for kollegaene mine som får ekstra å gjøre fordi jeg ikke kunne kontrollere mitt eget tempo. Jeg bare kjørte på – fordi jeg liker jobben min, jeg elsker å være sosial og dytte på med aktiviteter, sitte i styrer og verv – og fordi jeg liker å få oppmerksomhet om at jeg er så effektiv. Effektiv er jeg i hvert fall ikke nå….Heldigvis har jeg venner og familie rundt meg som støtter meg, men det mest overraskende er at det virker som om alle vet bedre enn meg hva dette er for noe…Som om de har ventet på at det skulle skje med meg, og tenker jeg meg godt om så har jeg over lengre tid følt mange av symptomene ett og ett …men at alle skulle komme så til de grader på en gang.. Jeg kjenner at det ar godt å skrive selv om jeg ikke vet om noen kommer til å lese eller se hva jeg skriver…..men jeg er på riktig vei med å innse at jeg er syk og at jeg er en av dem som har fått angst og heldigvis bare lettere depresjoner. Ønsker dere en god helg. Jeg er en evig optimist og er sikker på at jeg skal bli bra – mye takket være at andre deler :).

    • Hei. Jeg har vært der du er, og jeg lover deg at det blir bedre. Men det krever hardt arbeid med deg selv. Jeg brukte et halvt år på å akseptere at jeg var syk og ikke kunne gå på jobb. Altså et halvt år før jeg sluttet å tenke på hva jeg skulle gjort på jobben i stedet for å være hjemme. Etter det klarte jeg å nyte stundene som var med å dytte meg framover og oppover. Jeg gikk en kort tur hver dag og så på naturen som var i stadig forandring. Jeg oppdaget at livet var for vakkert til å sitte inne å være lei meg. Lykke til Solfrid, livet ditt blir ikke slik det var – det blir bedre enn det var. Stor klem fra meg til deg – dette klarer du. 🙂

  51. Hei. Her var det mange punkter som egentlig gjør meg litt roligere .
    Fordi da tenker jeg at det ikke er noe annet alvorlig, selv om dette er ille nok.
    Jeg merket rundt mai i år at noe var feil . Jeg er veldig glad i å løpe , dette gir meg energi. Plutselig klarte jeg nesten ikke flytte bena , både lår og legger kjentes som bly . Ble kjempe andpusten av å løpe utrolig rolig i kun korte økter . I dag klarer jeg nesten ikke gå opp trappen uten at jeg får hjertebank. Prøver å gå turer ,men så fort det kommer en bakke må jeg enten dele den opp eller prøve å gå et sted der det ikke er bakker. Har vært hos legen og tatt masse prøver , men ikke noe er galt . Har dager da jeg klarer mye , men også dager da jeg føler meg utslitt.
    Føler ikke jeg har møtt veggen helt, men på veldig god tur . Og vil derfor stanse det nå. Er 50% sykmeldt .
    Håper bare at det ikke tar altfor lang tid ….Men bare å innse hva det er hjalp meg og å lese om andre som har akkurat samme symptomer . Det jeg er usikker på hvor mye skal man egentlig `presse
    `seg selv. Jeg blir ikke i bedre form av å sitte i ro . Jeg må gjøre det jeg klarer .

  52. Nesten alle disse punktene stemmer på meg.
    Har kjørt meg selv hardt i lang tid og skulle bare holde ut frem til sommerferien.
    Første dag av ferien kommer med angst, mye angst 😦
    Men jeg kjører på, vi skal jo så mye i ferien…
    Og nå ligger jeg i senga og klarer ingenting. Har mye angst, mye vondt, er mye lei meg og veldig, veldig sliten.
    Klarer av og til å ta en dusj, prate litt i telefonen, eller sitte litt i sola. Etter slike «anstrengelser» kommer alltid angsten. Vil helst ligge under dyna for alltid….

  53. Syns det er viktig å få med her at mange av disse tinga kan være symptomer på lavt stoffskifte, og at det er viktig å få tatt prøver av det for å utelukke at det er det som gjør det. Mange leger tester ikke stoffskiftet og derfor blir det ofte forvekslet med andre ting, så sjekk stoffskiftet ditt om du har det sånn! 🙂

  54. Hei alle! Jeg lurer på om det er noen med me diagnose her som har opplevd noe av dette på listen? Jeg kjente på dette for et års tid siden da jeg opplevde bedring av me sykdommen og kasta meg rett ut i jobb hvor det kreves oppmerksomhet og mye ståing. Og her sitter jeg. For første gang i mitt liv så har det bokstavelig talt toppa seg i toppen. Jeg vil ikke si jeg er deprimert, men jeg har angst og panikkanfall i blandt. Men for hva aner jeg ikke? Er det kroppens måte å fortelle at jeg tok på meg for mye for tidlig? Angrer på at jeg gikk ut «i verden» for tidlig. Jeg skulle hørt på legene, men dumme meg valgte min egen vei…..

  55. Hva er det som skjer? Jeg har alltid likt å synge, og har sunget foran mange mennesker. Nå det siste året har jeg plutselig begynt å føle meg svimmel og ør når jeg står på podiet å synger. Det er veldig ubehagelig. Hva kan årsaken være? Jeg har jo diagnosen angst, men jeg har aldri kjent angst eller svimmelhet ved sangopptredener.

  56. Kom hit fordi jeg prøvde å google til blogg jeg skriver og en egen opplevelse: «JEG MØTTE VEGGEN, – men hvor ble den av».
    For 6 år siden, – da jeg mistet trygg jobb etter 21 år, merket jeg at våken-timer om natten gav nyttige tanker, og at bønn oppover hjalp. Lært også noe om at hat er ødeleggende og tilgivelse forløsende.
    Selv om hat er beretiget går det kun utover meg selv.

  57. Det er lett å kjenne seg igjen i nesten alt av dette…… Men så er spørsmålet; hva gjør jeg?? Ta det med ro? Ligge på sofaen? Alle vet det hjelper lite.
    Det er så fordømt vanskelig å finne en farbar og holdbar vei
    videre – gode råd?????

    • Hei. Jeg var der jeg også, visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hjelper ikke bare å hvile og håpe på at det går over. Må finne ut hva årsaken er og jobbe med hodet. Der alt sitter. Tok meg et år før jeg ble så og si helt frisk. Men da gikk jeg i gruppeterapi med mennesker som sliter med det samme. I starten hjalp det bare å vite at ikke det feilte meg noe alvorlig. At det var mange som slet med det samme som meg. Så måtte jeg finne ut hvorfor det oppstår. I mitt tilfelle var det ikke en bestemt situasjon som utløste det. Det kom som lyn fra klar himmel når jeg lå på sofaen å så på en film. Trodde jeg skulle dø. Når jeg hadde fått bekreftet at det var angst og ikke noe alvorlig så kom det fortsatt. I mitt tilfelle var det på grunn av for høye forventninger til meg selv og stress over lang tid. Kroppen bare sa nå er det nok. Jeg måtte jobbe med å senke disse forventningene til meg selv. Tenke hva er det verste som kan skje? Kommer jeg for sent til en middag feks. Hva skjer da? Hvorfor stresse? Er det noen som tar livet av meg hvis jeg kommer for sent? Jeg har alltid vært litt ekstra nervøs for ting, men etter dette ble det bare verre. Kunne ikke reise langt av gårde med fly feks for tenk hvis det styrtet! Kunne ikke ta karuseller med ungene for det kunne være farlig. Tok tak i tankene først, deretter gjorde jeg de tingene jeg var redd for. Jeg tok de største karusellene i en fornøyelsespark. Fikk skikkelig panikk i køen liksom, men måtte prøve å tenke anderledes at dette går bra. Endte med å ta karusellene mange ganger det gikk bedre og bedre for hver gang. Hvis det er perioder jeg stresser kan angsten fortsatt komme men den går like fort over igjen og hemmer meg ikke lenger.

      Lykke til håper du får den hjelpen du trenger du også 🙂

  58. Hei, jeg kjenner igjen en mengde av de symptomene. For min del dukket det gradvis opp en rekke merkelige plager i 2011. Det startet med nummenhet i v. legg og v. side av ansiktet, søvnproblemer, nakkesmerter, brennende smerter mellom skulderbladene og nederst i ryggen, hyppig vannlating om natten, øresusing/piping som kom og gikk, overfølsomhet for høye/skarpe lyder (det bare stakk i øra av klirring med glass e.l.). Følte at hjertet hadde masse feilslag til tider, og var veldig svimmel. Dette ble ille utover i 2011, livet ble ett helvete, sov nesten ikke om natten og ble helt utslitt. Orket ingen ting, utsatte alt og fungerte nesten ikke. 24-timers EKG viste ca. 1500 feilslag pr. døgn. MR av nakke i 2014 viste slitasje v. side, og jeg hadde 2 prolapser nederst i ryggen (rundt L5). Jeg mistenkte at problemene kom av amalgam i tennene (amalgam er 50% kvikksølv), og fikk mine 9 plomber erstattet med plast/keramikk i 2011-2012. Faktisk er min svimmelhet jeg har hatt i 15 år nå borte, 5 år etter at jeg fjernet siste amalgamplombe, men jeg vet ikke om det er årsaken. Etterhvert ble det gjort ett gjennombrudd, jeg fikk en søvntest som viste at jeg hadde masse pustestopp om natten (ca. 20 hver time) og den lengste pustestoppen som de målte (bare på den ène natten som testen varte) var på 43 sekunder. Jeg er ikke overvektig, men har en blanding av obstruktiv og sentral apnè. Sentral apnè kan skyldes nakkeskader i følge ny forskning, og jeg kom til å tenke på at jeg fikk en lei smell i nakken tidlig i 2011 som kan være årsaken til problemene. Jeg hadde CPAP-maskin i 6-7 måneder men måtte gi opp denne pga. av ubehag, fikk så laget en snorkeskinne som hjelper en god del.

    Mitt råd til alle som har problemer med søvn er å først og fremst få en søvntest (helst full polysomnografi med EEG hjernebølgescan) for å avdekke om problemene skyldes pustestopp, dette er meget viktig slik at man ikke begynner å lete i «feil ende». Ikke alt bør være kun psykisk. Ofte har faktisk problemene en fysisk bakenforliggende årsak som kan være vanskelig å finne. Nakkeskader/slitasje kan også være årsak til søvnplager:

    http://www.huffingtonpost.com/2014/01/16/sleep-apnea-spinal-cord-injury-central-obstructive_n_4602722.html

    Lykke til for alle !!

  59. Jeg har vært sykmeldt i 3 mnd nå, og har så smått begynt å jobbe litt igjen. Kjenner igjen mange av punktene. Å gå turer og trene litt går fint pdd. Men det som jeg sliter mest med nå er at jeg på en måte har blitt veldig høysensitiv… Jeg blir fort svimmel/ør og får trykk i brystet på steder med mye støy, folk, inntrykk. Kjøpesenter, idrettshaller, cafe etc. er det værste. Flere som opplever dette? Er det en form for angst? Samtidig blir jeg veldig utslitt av sosialt samvær. Fysisk aktivitet der jeg også må være sosial er pyton. I det siste har jeg blitt plaget med dirring i kroppen/musklene, spesielt om natten.
    Har noen erfaring med behandling hos osteopat?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s